Referanse: Sandvik, H. (1998) Befolkningsvekst er et problem. Klassekampen, 12. desember, 12–13.

Hele artikkelen: © 1998 Hanno Sandvik.

 

Befolkningsvekst er et problem

Det er nærmest tabubelagt i noen kretser å diskutere behovet for en lavere befolkningsvekst. En vanlig grunn for hvorfor man ikke godtar befolkningsvekst som problemstilling, er at dette ville legge skylden på u-landene fordi befolkningsveksten er raskest der.

Det å oppfatte befolkningsvekst som problem går tilbake til den britiske samfunnsforskeren Thomas Robert Malthus. I 1798 (norsk overs Oslo, 1975) publiserte han det han kalte for Befolkningsloven: Mens befolkningstallet øker eksponentielt, øker næringsgrunnlaget bare lineært (jf fig 1). Derfor vil alltid en stor del av befolkningen lide nød. Malthus gjorde imidlertid mer enn å bare konstatere loven. Han kom også med konkrete konklusjoner og anbefalinger: I og med at folk alltid vil lide nød, er det ikke noen vits i å hjelpe de nødlidende. Hjelper man dem, så øker man til og med lidelsene – bare hvis man brødfør de sultne, vil de kunne formere seg, slik at man i neste omgang vil ha enda flere som sulter. Naturlige reaksjoner på dette misforholdet mellom matbehov og -tilgang er, ifølge Malthus, sultkatastrofer, epidemier og krig. Etter slike hendelser vil situasjonen for en viss tid være ufarliggjort. For å unngå epidemier og krig, burde derfor samfunnet la de sultne sulte i hjel for å minimalisere problemet. Mente altså Malthus. Tankene hans førte bl a til Charles Darwins teori om dyrenes og plantenes evolusjon ved det naturlige utvalg. Senere overførte Herbert Spencer deler av Darwins teori tilbake på mennesket. Dermed var sosialdarwinismen grunnlagt. Denne ble videreutviklet til det som på 30-tallet kaltes for «rasehygiene», hvis resultater er kjent. Men også etter krigen har ideologien altså levd videre i noen kretser som, kanskje overflødig å si, må regnes som ekstremt konservative.

Figur 1

Fig 1: Uansett hvor bratt en lineær vekstkurve er, og på et hvor høyt nivå den begynner – den eksponentielle vekstkurven vil etter lang nok tid ta igjen den lineære. Firkantene og sirklene viser at tilveksten per tidsenhet er uforandret ved lineær vekst, men øker bestandig i den eksponentielle vekstkurven. Asymptotisk vekst kan begynne som eksponentiell vekst, men flater ut etterhvert.

    Malthusianismens menneskefientlige tendenser har blitt kritisert til alle tider. Selveste Karl Marx angrep f eks Malthus’ teori ved å uttale at det ikke fins én vekstlov som gjelder alle folk, men at det fins like mange befolkningslover som det fins forskjellige samfunn. Fortsatt den dag i dag – når temaet kommer inn på jordens ressurskrise – er det eneste som er akseptert å snakke om ressursfordelingen, og å betrakte befolkningsvekst som følge av, og ikke som årsak for fattigdom.

Økning av befolkningsantallet
Gamle Marx hadde nok rett når han mente at forskjellige folkeslag har ulike befolkningsutviklinger. MEN – problemet er at Malthus også hadde rett. Han hadde rett med loven sin, ikke nødvendigvis med konklusjonene, som vi skal se på slutten. Marx’ kritikk stemmer bare på en veldig begrenset måte, fordi uansett forskjeller mellom folkeslag, så har befolkningene én ting til felles: De vokser eksponentielt.
    Forskjellene mellom samfunn i befolkningsveksten ligger i hvor fort en gitt befolkning øker. For å forklare det matematisk (hvis du ikke liker matte, kan du hoppe over ligningen og fordype deg i fig 1 istedet):
    Befolkning (nå) = Befolkning (før) · (Vekstrate + 1) tid siden sist
Eksponentiell vekst betyr, som T Andresen demonstrerte i denne spalte, at fordoblingstiden er konstant. Ikke tilveksten per tidsenhet er konstant, men tiden mellom to fordoblinger av tallet, slik at altså tilveksten per tidsenhet bestandig øker, som figur 1 viser.
    Vekstraten er avgjørende for fordoblingstiden. Denne varierer mellom ulike samfunn. Men uansett hvor liten den er, så lenge den er større enn null, så vil befolkningen ikke bare øke, men øke fortere for hvert år som går.
    En annen forskjell mellom folkeslag kan være at det vil ta ulik lang tid i ulike samfunn å forandre en gitt vekstrate. Vekstratene er jo ikke noen uforanderlige naturkonstanter, de påvirkes av kulturelle såvel som naturlige faktorer.

Økning i ressurstilgangen
Dermed over til Malthus’ andre utsagn: Næringsgrunnlaget vokser langsommere enn eksponentielt. Dette er sikkert innlysende for fossile ressurser, så som energireservene olje, kull og uran, siden disse ikke kan øke i det hele tatt. Det gjelder imidlertid også for fornybare ressurser, så som biogass, vind- og vannkraft, og nettopp også mat. For å forklare dette nærmere, med mat som eksempel, så må en økning i matproduksjonen bety én av to ting: Enten så øker jordbruksarealet, eller så øker produktiviteten per hektar.
    Jordbruksarealet kan sikkert øke litt i noen deler av verdenen, men det er klart at det ikke kan øke uten grenser. Jordens overflate er begrenset, og mesteparten av dyrkbar jord er allerede dyrket. Særlig når befolkningen øker samtidig, så vil arealet som brukes til jordbruk heller bli mindre enn mer.
    Da er det bare produktiviteten igjen. Men for at produktiviteten per hektar skal kunne øke eksponentielt, så må den altså fordobles i jevne mellomrom. Dette er en umulighet over lengre tidsrom. Man har sant nok oppnådd en slik effekt over kortere tidsrom ved å ta i bruk nye teknologier som produksjon av kunstgjødsel og pesticider. Man vil muligens også kunne opprettholde eksponentiell vekst i matproduksjonen en stund til ved å i større omfang ta i bruk genteknologi og kanskje ved å oppdage flere nye teknologier som er helt ukjente i dag. Men én ting vil man aldri kunne oppnå: at den eksponentielle veksten skal holde fram i mer enn noen tiår. Dessuten viser bivirkningene av det industrielle jordbruket – kugalskap, antibiotikaresistens, nitrat i drikkevannet – at denne formen for jordbruk åpenbart ikke er bærekraftig. Produksjonsøkningen i tradisjonelle og i økologiske jordbruksformer vil imidlertid være beskjeden.
    Det er altså ingen grunn til at teknologi-optimismen går i oppfyllelse. At utviklingen går fort i én periode, sier ikke at den vil kunne fortsette for alltid. Det fins en naturlig grense for hva som kan oppnåes. Man kan være mer eller mindre suksessrik i å tilnærme seg denne grensen, men man vil aldri kunne overskride den. Dermed må man konkludere med at Malthus var alt for optimistisk: Naturlige ressurser øker ikke lineært, de øker asymptotisk (jf fig 1). De nærmer seg m a o en grenseverdi som de aldri overskrider. Tilnærmelsen kan skje mer eller mindre fort – teknologien hjelper oss i å nærme oss grensen fortere, men ikke i å komme over grensen.

Fordelingsproblematikken
Hva betyr nå dette? Det betyr at matbehovet før eller senere vil overskride mattilgangen uansett. Matbehovet vokser i takt med befolkningsstørrelsen, altså eksponentielt. Dermed vil den etter lang nok tid krysse enhver økning som er lineær, uansett hvor bratt den lineære økningen er eller på et hvor høyt nivå den begynner. Det er en matematisk nødvendighet (fig 1).
    Hva så med argumentet at det er nok mat – eller for så vidt andre ressurser – til alle, vi må bare gjøre noe med fordelingen? Jo, klart, det kan hende at det stemmer. Det kommer jo stort sett an på hva man mener med nok. Per i dag er det sikkert nok til at alle kan overleve, men ikke nok til at alle kan oppnå Norges standard, særlig ikke norsk kjøttkonsum. Men poenget er: Selv om det er nok i dag, så kan vi ikke si at fordelingen er det eneste problemet. Det er et veldig bra formål å ville få rettferdighet i fordelingen. Men rettferdig fordeling er ingen tilstrekkelig betingelse for at alle har det bra. Hvis ikke nå, så om to eller tre eller kanskje seks generasjoner, så vil alle ha det ganske ille – forutsatt en rettferdig fordeling.
    Å ikke godta befolkningsveksten som problemstilling, er en strategi som fungerer i det korte løp. Men før eller senere må en generasjon ta den på alvor. Hvis ikke vår generasjon gjør det, så er den eneste konsekvensen at det blir vanskeligere for senere generasjoner å rette på det.
    Hadde altså Malthus rett med sine skrekkscenarier? Er eneste utveien å kutte ut all sosial- og bistandspolitikk for så å la de sultne dø? Alternativt å la problemet bli regulert av enda større sultkatastrofer, epidemier og kriger? Det var den eneste utveien for Malthus, og er den eneste utveien for paven og hans tilhengere. Disse hadde/har nemlig til felles at de var/er imot prevensjon. Som jeg sa lenger oppe, så er eksponentiell vekst et problem så lenge vekstraten er større enn null. Et ytterligere alternativ er altså å få ned vekstraten til null eller mindre.
    Her ligger altså én av kjernene til å løse jordens problemer, men det ties nesten i hjel. Jeg sier én av kjernene, fordi det fins to til: fordeling og forbruk per hode. Alle tre faktorer påvirker hverandre, likevel er det alle tre man må gjøre noe med. Glemmer man en eneste av de tre faktorene, så er i det lange løp alt man investerer i de to andre bortkastet.
    Nå sa jeg også: ties nesten i hjel. I visse kretser er det jo som sagt veldig populært å dramatisere befolkningsveksten i de så kalte u-landene. Og slike holdninger kan altså kritiseres for å være menneskefientlig, som Oliver Geden (Rechte Ökologie. Berlin, 1996) gjør det i en ellers bra bok om «Miljøvern mellom selvstendighet og fascisme»: «Nøyaktig hvem er det som hører til den overtallige, den overflødige, den skadelige delen av befolkningen? Og hvordan skal man få bort de overtallige?» Det er imidlertid ikke her faren ligger. Det er ikke enkelte mennesker eller menneskegrupper som skal fjernes, det er vekstraten som må ned. Derfor ligger faren av «befolkningseksplosjonens» dramatisering i at man glemmer to andre faktorer, ikke i at man faktisk nevner et alvorlig problem.

Må u-landene gjøre jobben?
Det er én fare til ved å fokusere på «befolkningseksplosjonen»: Det suggereres at det bare er u-landene som må gjøre noe fordi de har den største vekstraten. Denne implisitte konklusjonen skal vi se litt nærmere på.
    Jeg har lett litt for å finne et afrikansk land med en like stor befolkning som Norge. Jeg fant Sierra Leone. La oss sammenligne de to landene. Norges befolkningsvekst på 0,5 % er ganske typisk for et i-land; vekstraten i Sierra Leone er på 2,1 %.
    Den absolutte tilveksten i befolkningene kan regnes om til økning i det absolutte ressursforbruket (fig 2). Jeg tar energiforbruk (fordi jeg har tallene), siden det jeg sa om mat så langt gjelder for andre ressurser òg. Befolkningsveksten i Sierra Leone fører til en økning i landets totale energiforbruk på 2,8 1014 joule, eller 6.700 tonn olje-ekvivalenter per år. Det høres kanskje mye ut, men la oss se på Norge. Her er det absolutte fødselsoverskuddet bare en fjerdedel, men den delen av økningen i det absolutte energiforbruket som ikke skyldes noe annet enn nyfødte konsumenter, er 17 ganger høyere enn i Sierra Leone (fig 2). Økningen pga økonomisk vekst og forverrede konsumvaner er altså ikke tatt med en gang, den ville gjøre forskjellen mellom de to landene enda større.

Figur 2

Fig 2: Befolkningsveksten i Sierra Leone er fire ganger større enn i Norge. Men når man ser på økningen i energiforbruk som skyldes de nye sierraleonske eller norske verdensborgere, så er befolkningsveksten i Norge sytten ganger mer problematisk enn i Sierra Leone.

    Det jeg ville illustrere med dette er: Befolkningsvekst er ikke noe problem i seg selv, den er bare et problem fordi folk bruker ressurser. Derfor er befolkningsvekst, relativt sett, farligere i land med høyt forbruk.
    Det er det jeg mener ties i hjel, sikkert ikke helt bevisst. I hvert fall burde det nå ha blitt klart at man ikke kan løse jordens ressurskrise uten å dempe befolkningsveksten, og at dette er minst like viktig i i-landene. En norsk familie som velger å få et tredje barn har – gitt dagens fordelingsmønster – den samme effekten på veksten av ressursforbruket som en (sant nok imaginær!) sierraleonsk familie med 73 barn.
    Hvor kommer så ideen fra at man er u-lands-fientlig når man nevner befolkningsproblematikken? John Gray (Guardian 26/8-1998), professor ved London School of Economics, uttalte nylig at denne oppfatningen i seg selv også er en vestlig myte. Han mener at denne myten ble skapt for å kunne se bort ifra at i-landene faktisk bidrar mest til overforbruket av ressurser. Uansett om dette stemmer, så er i hvert fall befolkningsvekst et klart tema i de fleste u-landenes politikk, slik at det altså er i-landene som må utvikle seg mest på det punktet.
    For å sammenfatte resonnementet:

  • Ved å overlate en problemstilling som utvilsomt har et poeng, til ultra-konservative kretser, gjør vi disse kretsene en stor tjeneste. Vi kan ikke i all framtid ignorere at de faktisk har et poeng. Istedenfor må vi ta fra dem problemstillingen og formulere et eget og mer menneskelig svar.
  • Jordens ressurskrise har tre årsaker: ressursforbruk per hode, antall konsumenter og fordelingen av forbruket. Befolkningsvekst er et problem, og: Befolkningsvekst er ett problem. Ingen av årsakene kan sies å være mer eller mindre viktig enn de andre. Problemene vil på lang sikt bare kunne bli løst når man ikke glemmer en av faktorene.
  • Nullvekst – midlertidig og regionalt også negativ vekst – er en nødvendig forutsetning for en bærekraftig utvikling. Nullvekst er imidlertid ikke bare et mål i ressursforbruket, men også i befolknings/familiepolitikken.
  • I-landene har mest å forandre hos seg selv. Heller ikke dette gjelder bare forbruket, det gjelder også befolkningsveksten.
  • Malthus’ normative konklusjoner var nokså umenneskelige, men hans faktiske utsagn er fortsatt gyldige og til og med alt for optimistiske. De først- følger ikke nødvendigvis fra de sistnevnte, bare når man, som ham, har religiøse motforestillinger mot prevensjon.

 

Referanser:
– Andresen, T. (1998) Utfor stupet med rentes rente. Klassekampen, 4. april, Lørdagsmagasinet, 12–13. [tilbake opp].
Geden, O. (1996) Rechte Ökologie. Umweltschutz zwischen Emanzipation und Faschismus. Elefanten Press, Berlin. 252 sider. [tilbake opp].
Gray, J. (1998) Human jungle. Guardian, 26. august. [tilbake opp].
Malthus, T. R. (1798) An essay on the principle of population, as it affects the future improvement of society. Johnson, London. 396 sider. [tilbake opp].
Malthus, T. R. (1975) Om befolkningslova. Samlaget, Oslo. 183 sider. [tilbake opp].

 

[tilbake til publikasjonslisten]