Referanse: Sandvik, H. (2003) Den gode fiende [anmeldelse av "Norsk filosofisk tidsskrift"s spesialnummer om "Biologiens filosofi i Norge"]. Morgenbladet, 30. mai, 12.

Hele artikkelen: © 2003 Hanno Sandvik.

På sitt beste er vitenskapsfilosofi en inspirasjonskilde og et korrektiv for vitenskapen. På sitt dårligste er vitenskapsfilosofi løsrevede teoretiseringer som har mistet enhver kontakt med – og relevans for – vitenskapen. Biologien er en av vitenskapene som har profittert voldsomt på forskjellige filosofers bidrag. Etter lenge å ha blitt forsømt av vitenskapsfilosofien – som i lang tid nærmest var ensbetydende med «fysikkens filosofi» – har interessen for biologiens filosofi økt eksplosjonsaktig de siste par tiårene; derfor kunne det ikke overraske at årets «solide temanummer» (Universitetsforlagets egenreklame) av Norsk filosofisk tidsskrift (NFT) er blitt viet «Biologiens filosofi i Norge».
    Egenreklamen lover videre at NFT «representerer både bredden og det beste innen norsk filosofi». Ved første øyekast synes det i hvert fall ikke å skorte på bredden. «Biologi» blir brukt i videste forstand, altså omtrent som det engelske uttrykket life sciences: Fagfeltene som berøres i tillegg til «ordinær» biologi, er medisin, psykologi og rasevitenskap. Til gjengjeld er utvalget av genuint biologiske emner nokså snevert. Ingen av de rikholdige og fascinerende filosofiske diskusjonene i f.eks. økologien eller systematikken har funnet veien til dette spesialnummeret. I stedet dominerer artikler om evolusjon og genetikk. Evolusjonsbiologien er riktignok et av de biologiske fagfeltene hvor filosofer har bidratt mest, og hvor kontroversene har hatt mest filosofisk preg. Likevel overrasker det litt at det bare er to av heftets elleve artikler som ikke kommer borti evolusjonsbiologien: Fem omhandler eksplisitt evolusjonære temaer, ytterligere tre refererer til sentrale evolusjonsbiologiske skikkelser, og en siste artikkel hadde definitivt tjent på eksplisitt å omhandle evolusjon, for å si det slik (den diskuterer et tema som forfatteren ikke synes å være helt klar over at er evolusjonært).

Også når man har begynt å glede seg til å få servert «det beste» innen biologisk vitenskapsfilosofi, blir man fort skuffet. La oss som første eksempel se på et fascinerende fenomen i den levende naturen: dens (tilsynelatende?) målrettethet. Før Darwin ble «meningsfull» atferd (f.eks. flukt fra rovdyr) eller «meningsfulle» kroppsbygninger (f.eks. kamuflasje) forklart som design gjennom en fremsynt skaper. De var m.a.o. målrettede i ordets egentlige forstand, eller såkalt teleologiske. Darwin var den første som erstattet slike finalistiske forklaringer med kausalforklaringer: Det naturlige utvalg (naturlig seleksjon) sørger for at dyr tilsynelatende oppfører seg som om de har et mål. Dette betyr selvfølgelig ikke at biologer i dag nekter for at atferd eller kroppsbygning oppfyller en funksjon for dyrene, at disse funksjonene er «bra for noe», og at de derfor virker meningsfulle. Forskjellen fra førdarwinistiske forklaringer er bare at kausalitetspilen blir snudd andre veien. Man antar ikke lenger at grunnen til «meningsfull» atferd er et mål i fremtiden, altså at fremtiden virker inn på nåtiden – slik som man med rette gjør når man forklarer menneskets bevisste handlinger. I stedet forklares «meningsfull» atferd hos dyr ut ifra hendelser i fortiden: Man finner slike atferdsmønstre i dag fordi de har vist seg å føre frem til et visst mål i fortiden – ellers hadde atferdstrekkene blitt forkastet av den naturlige seleksjonen og ikke lenger eksistert per i dag. Atferden (eller kroppsbygningen eller fysiologien osv.) er i en viss forstand meningsfulle, og har i en viss forstand et mål, men denne meningen er ikke finalistisk eller teleologisk. Derfor har evolusjonsbiologen Ernst Mayr innført begrepet teleonomisk for slike kausalforklaringer av målrettethet.
    Av artiklene i NFT er kun én klar over Mayrs teleonomi-begrep (Bjørn Myskja), men forfatteren forkaster det på et ugjennomsiktig grunnlag. Dessverre unngår både han og Trond Gansmo Jakobsen – som 30 år etter Mayr kommer et godt stykke på vei til å oppdage teleonomi for andre gang – å nevne et eneste eksempel på et biologisk fenomen som trenger en teleologisk heller enn en teleonomisk forklaring. Dette gjør det, mildt sagt, vanskelig å skjønne hvordan de akter å nå målet sitt, som er å gjenopprette teleologiske forklaringers betydning i biologien.

Eksempler på dårlig kjennskap til biologien finnes det dessverre flere på i dette nummeret av NFT. Når f.eks. Ståle R.S. Finke tror at evolusjonsbiologien fortsatt har til gode å bli «integrer[t med] perspektivene fra embryologi, og studier av utvikling og miljø»; når Jan Reinert Karlsen går ut ifra at vitenskapelige artsnavn (slik som Homo sapiens) tolkes som definisjoner på artene; når Frode Kjosavik tror at det i dag finnes evolusjonsbiologer som ser på genet «som en eksklusiv enhet for arvelighet, og som en eksklusiv seleksjonsenhet»; når Bjørn Myskja mener at biologer «er uinteressert i de avgjørende kriterier for å skille levende objekter fra de som ikke lever,» og samtidig tror at selvorganisering (autopoiesis) kunne være et slikt kriterium; når Torgeir Skorgen antar at «Darwins utviklingslære» handler om «Konkurransen mellom artene» heller enn mellom individene – så er de blitt offer for feilinformasjon som hadde vært nokså enkelt å unngå ved å snakke med en biolog, eller slå opp i en av de gjengse lærebøkene.
    Spesielt forbløffende i så måte er Ragnar Fjellands frontalangrep på nydarwinismen, som uhemmet benytter seg av kreasjonistiske argumenter. Kreasjonister er tilhengere av en bokstavtro tolkning av Bibelen. Deres argumenter mot darwinismen avslører manglende kunnskap ikke bare om evolusjon, men mest av alt om hva vitenskap er og hvordan den fungerer. Fjelland prøver da også å være litt mer nyansert enn kreasjonister flest, men dette introduserer ikke mye mer enn et ufrivillig skjær av komikk: Hvordan klarer man å late som nyansert når man f.eks. har fått det for seg at termodynamikkens andre hovedsetning (den som forteller oss at orden bare kan avta, men ikke øke over tid) er uforenlig med darwinismen, selv om ingen verdens ting tilsier noe slikt? Ganske enkelt, man skriver: «Dermed overholdes termodynamikkens andre hovedsetning. Men det er fremdeles et problem hvordan organismer kan gå mot økt orden.» Tolkningen av denne vidunderargumentasjonen overlates så til leseren, og – vips! – har man skapt et tilsynelatende problem for darwinismen.
    Videre gjenoppliver Fjelland tautologi-anklagen mot naturlig seleksjon, bare for i neste øyeblikk å glemme den naturlig seleksjonens eksistens totalt – nemlig når det velkjente «Boeing 747»-argumentet kommer til innsats («evolusjon er like usannsynlig som at en virvelvind setter sammen en Boeing»). Problemet med dette «argumentet» er at det forutsetter at naturlig seleksjon ikke eksisterer – noe som hadde vært pussig hvis den er en tautologi, og uforenlig med empiriske funn når man ser på den som en vitenskapelig teori.

Det enkeltfenomenet som overrasker mest ved lesing av dette heftet av NFT, er at selv de forfatterne som ikke skriver om evolusjonære temaer, ser seg tjent med å nevne Richard Dawkins. Denne sosiobiologen, hvis egoistiske-gen-teori er både hatet (mest av samfunnsvitere og humanister) og elsket (mest av biologer), har vært debattert i Morgenbladet før (bl.a. 8.2.02 og 1.11.02), og jeg akter ikke å gjenta diskusjonen her. Selv om jeg ikke vil hevde at min lesing av Dawkins er den eneste mulige, er det hevet over all tvil at samtlige bidragsytere som har nevnt Dawkins, skyter fullstendig bom på det meste de legger i munnen på ham. Meningene som tillegges Dawkins, er delvis de stikk motsatte av det han helt eksplisitt står for, delvis omhandler de ting Dawkins verken er ekspert på eller noensinne har uttalt seg om. Det er verdt å vise dette med noen ordrette sitater fra NFT:
    At «Gener er diskrete, avgrensede objekter og autonome entiteter» (Jakobsen) har Dawkins sannelig ikke hevdet, og man finner hos ham heller ikke «det ’gamle’, reduksjonistiske synet på genomet» (Karlsen) – det vil si det synet som angivelig fikk sitt dødsstøt da det humane genomprosjektet (HUGO) «reduserte» antallet menneskelige gener fra 100.000 til 30.000. Gener er for Dawkins vilkårlig definerbare (og dermed verken diskrete eller avgrensete) DNA-avsnitt, et syn som gir fullstendig blaffen i de tradisjonelle tallanslag. Dette synet er ikke uten filosofiske og biologiske problemer, men de som diskuteres i NFT, er ikke blant disse.
    Hvordan man kan få inntrykk av at Dawkins mener at «de ulike biologiske organisasjonsnivå, fra molekyler via organismer til arter og økosystemer, [er] noe som vi kan se bort fra» (Jakobsen), er ubegripelig for meg, all den tid Dawkins skriver om samspill forskjellige arter imellom, eller mellom disse og miljøet. Også hvis man tror at det er kontroversielt (eller et mindretallssyn) blant biologer at «genene kun utgjør en faktor blant mange» (Finke), så kan man ikke ha lest mange sider evolusjonsbiologisk litteratur: Dawkins er f.eks. krystallklar på at gener aldri er alene om å påvirke noe som helst. Til slutt avslører man også ved å påstå at Dawkins har «glemt […] hva som skjer på laboratoriet der hvor kunnskapen kommer fra» (Roger Strand), at man ikke har fått med seg at Dawkins verken forsker på eller skriver om lab-biologi: Det som fenger Dawkins’ interesse og omtales i bøkene hans, er forskjellige arters økologi og atferd ute i naturen.

Det er imidlertid ikke disse spesifikke feiltolkningene av Dawkins jeg stusser mest over. Det er spørsmålet: Hva kommer det av at så mange av bidragsyterne til dette nummeret av NFT føler behovet for å referere til Dawkins, hvis de enten bruker resten av artikkelen til å skrive om noe helt annet, eller ikke kan ha lest særlig mye mer av Dawkins enn tittelen på hans første bok (The selfish gene)? Er det rett og slett slik at man som ikke-biolog nå for tiden ikke kan skrive om biologi uten først å distansere seg fra ham som åpenbart er vedtatt å være selveste biologiens erkeskurk? Det er for så vidt ikke noe ukjent fenomen at ytre fiender virker samlende, og derfor er gode å ha. Er Dawkins en slik «god fiende», og er man som filosof ikke med i klubben før man har distansert seg fra ham? Det kunne i hvert fall forklare hvorfor flere mener å måtte nevne Dawkins uten at resten av artikkelen så mye som kommer borti hans teorier (spesielt hos Karlsen og Strand), eller hvorfor flere av hans eksplisitte kritikere ikke ser ut til å ha lest mer enn tertiærlitteratur om Dawkins (spesielt Jakobsen). Men denne unnskyldningen for å bedrive noe som kommer farlig nær det jeg i starten betegnet som «vitenskapsteori på sitt dårligste», er isåfall likevel litt for tynn. Spesielt med tanke på at det er opptil flere av Dawkins ideer som fortjener å bli (og er blitt!) kritisert, er det uforståelig at noen velger å kaste bort tid på å diskutere synspunkter ingen evolusjonsbiolog – og spesielt ikke Dawkins – kommer i nærheten av å kunne tenke seg å stå for.

Til slutt ble jeg veldig overrasket over den delvis svært så fiendtligsinnede språkbruken. Når «det neo-darwinistiske dogmet» omtales som «teoretisk imperialisme» (Finke), eller når man mener at biologien må bringes «ut av dens deterministiske dødvann» (Myskja), er det som skinner igjennom, ikke akkurat empati, for ikke å snakke om sympati, for studieobjektet. Og hva verre er: Heller ikke disse anklagene begrunnes eller sannsynliggjøres. Dette er spesielt ubegripelig med tanke på at anklagene hadde vært alvorlige hvis de var berettigede.
    For å avslutte positivt, skal jeg trekke frem lysglimtene i dette NFT-heftet: Frode Kjosaviks bidrag om genseleksjonisme reiser f.eks. mange relevante spørsmål, selv om han kommer skjevt ut i enkelte av svarene. Høydepunktene er imidlertid de to siste artiklene, der Berge Solberg diskuterer «gen-etikken» og Roger Strand «in vitro–in vivo»-problemet. Solberg belyser mange tankevekkende moralske spørsmål relatert til kloning og fosterdiagnostikk, og forsvarer bl.a. vordende foreldres (vel, han snakker kun om mødrenes) frihet til å være uinformert om fosterets helsetilstand. Strand gir en interessant innføring i et underutviklet fagfelt, nemlig molekylærbiologiens filosofi: I hvilken grad er det f.eks. berettiget å slutte fra observasjoner i reagensglasset (in vitro) til livet ute i naturen (in vivo)?
    Mer av dette, og Norsk Filosofisk Tidsskrift hadde levd opp til forlagets egenreklame.

Respons:
– Lie, S. A. N. (2003) Richard Dawkins bor i et glassmonter. Morgenbladet, 6. juni, 9.