Referanse: Sandvik, H. (1998) Metafysikk, vitenskap og Popper. Klassekampen, 7. november, Lørdagsmagasinet, 12–13.

Hele artikkelen: © 1998 Hanno Sandvik.

 

Metafysikk, vitenskap og Popper

I samfunnsfagene hersker det stor skepsis mot Karl Poppers filosofi. Det gjør det ikke i like stor grad i realfag, men resultatene kan likevel bli nokså selsomme. På tide med noen korrigerende kommentarer, mener

Hanno Sandvik

Etter mitt innlegg om risiko, vitenskap og Popper i denne spalte (6/6-98) har jeg fått kommentarer fra samfunnsvitere som var nokså uenige i å i det hele tatt akseptere Poppers filosofi. Men Inge Nesbøs artikkel fra sist lørdag viser at det finnes en del misforståelser i realfagene òg. Derfor har jeg latt meg overtale til å korrigere noen utsagn som jeg oppfatter som misforståelser av Karl Raimund Poppers filosofi.

1) Hva er falsifikasjon? Inge Nesbø skrev i siste ukes vitenskapsspalte at «den såkalt terskelløse biologiske modell for risiko ved ekstremt lave stråledoser [...] er dårlig fordi den ikke kan falsifiseres,» men påstår like skråsikker noen avsnitt senere at man ikke behøver «å kunne særlig mye fysikk for å forstå at den terskelløse biologiske modell [...] er feil». Kan noe være samtidig ufalsifiserbar og feil? Ikke i følge Popper, som siteres av Nesbø. «Falsifiserbar» betyr «motbevisbar», mens «feil» betyr «motbevist». Det burde være åpenlyst at bare noe som er motbevisbart kan bli motbevist.
    Dette må ikke forveksles med at Popper mener at hypoteser kan være samtidig uverifiserbare (dvs ikke bevisbare) og sanne. Denne forskjellen mellom falsifikasjon og verifikasjon er nettopp et av Poppers viktigste poeng: Utsagn kan motbevises med en eneste observasjon som ikke passer til utsagnet. Derimot trenger man uendelig mange observasjoner som passer med utsagnet for å bevise det. (Dette har jeg også illustrert i mitt ovennevnte innlegg.) Derfor kan utsagn være sanne uten at man noen gang vil få vite det med absolutt sikkerhet, mens det altså ikke er like vanskelig med utsagn som er feil.
    Det antas imidlertid ofte at Popper mente at verifikasjon ikke kunne være endelig, mens falsifikasjon kunne være det. Det første stemmer, men det andre er en grov forenkling av hans filosofi. Den ikke forenklede versjonen sier at også falsifikasjonen bare er en konvensjon mellom forskere på grunnlag av den viten som ved et gitt tidspunkt er tilgjengelig – og som kan omgjøres når man oppdager flere fakta senere. Det kan f eks ha vist seg at rammebetingelsene ikke var de man trodde de var, at altså ikke hypotesen var feil, men beskrivelsen av rammebetingelsen av testen som hypotesen ble utsatt for. Da er det fullt mulig – i følge Popper – å vekke hypotesen til live igjen.
    Den terskelløse modell som Nesbø kritiserer, er altså etter alt jeg forstår en bra Popperiansk (fordi motbevisbar) hypotese, bare at den er motbevist. Også hypotesen om at stråledoser på mindre enn 50 mSv er ufarlige, som Nesbø åpenbart er enig i, er motbevisbar, men ikke motbevist. Dette kan man imidlertid – i tråd med det jeg sa om Popper så langt – ikke ta som garanti for at hypotesen også er sann. Selv om den ikke ble motbevist av Sakharovs terskelløse modell, så kan den jo motbevises av en annen observasjon om 2 måneder eller om 360 år. Derfor kan man selvfølgelig heller ikke bruke denne hypotesen for å «bevise» at Tsjernobyl var ufarlig.

2) Poppers falsifikasjonisme er ikke motbevist. Det er sant at vitenskapelig framskritt ikke alltid skjedde som skissert av Popper, men dette sier ikke noe i seg selv (jeg kan jo f eks være en rotekopp og likevel ved en ren tilfeldighet oppnå det samme resultatet som en grundig forsker som går fram nøyaktig etter Poppers oppskrifter). Man kan si det slikt: Hvis forskning foregår på en slik måte som Popper mente at den burde, så stemmer det med hans filosofi. Hvis forskning ikke foregår på måten Popper har beskrevet, så er det ikke vitenskap i Poppers definisjon, og kan altså ikke brukes for å motbevise falsifikasjonismen. Derfor må man konkludere med at falsifikasjonismen ikke er motbevist – fordi den er ufalsifiserbar, både observasjoner som passer og slike som ikke passer med forventningen er forenlige med falsifikasjonismen. Nettopp, hører jeg kanskje noen si, Poppers filosofi er ufalsifiserbar, samtidig som falsifiserbarhet er Poppers kriterium for vitenskapelighet. Dermed til neste misforståelse:

3) Vitenskap og metafysikk. Mange tror at det Popper var mest opptatt av, er skillet mellom vitenskap og ikke-vitenskap (eller metafysikk). Han brukte nok uten tvil mye energi på dette. Men det skillet som var minst like viktig for Popper, er det mellom dogmatisme og åpenhet. Han var imot dogmatisme, men han var ikke imot ikke-vitenskap. Tvert imot, han holdt jo selv på med ikke-vitenskap (nemlig filosofi), og sa f eks om evolusjonsteorien at den er et «metafysisk forskningsprogram» (altså ikke-vitenskap), samtidig som han roste dens positive effekt på biologiens framskritt etter Darwin. Med åpenhet mener han åpenhet for kritikk, altså kritiserbarhet. Kritiserbarhet er det sentrale kravet hans til all virksomhet som streber etter å utvide viten, altså til både vitenskap og store deler av metafysikken. I vitenskapen er kritiserbarhet ensbetydende med falsifiserbarhet, mens den har en litt annen betydning i ikke-vitenskap, bl a det å være åpen for forbedringer av hypotesen, eller det å være villig til å gi opp en hypotese som viser seg å være dårligere enn andre hypoteser.
    Å dele inn vitenskap i forskning og «søppelforskning», som Nesbø gjør, ville jeg derimot kalle for dogmatisme. En slik holdning kan nemlig hindre en i å oppdage at det faktisk ligger noe i «søppelforskningen» som det er verdt å se nærmere på. «Søppelforskning» kan etter det jeg sa om metafysikkens betydning, heller ikke brukes som betegnelse for denne. Popper mente f eks at områder som i dag regnes som metafysikk en dag kan vise seg å være vitenskapelige. Også av den grunn er det ingen grunn å se ned på metafysikk.

4) Hva er vitenskap? Det er sant at Poppers definisjon av vitenskap er nokså streng (falsifiserbarhet er bare ett av kravene), slik at mange akademiske grener som andre betegner som vitenskap, faller utenfor – f eks historie, store deler av biologien, geologi, deler av astrofysikken, samfunnsøkonomi osv. Det er kanskje enklere å si hva som er vitenskap i følge Popper – her er det ikke mye mer enn fysikk og kjemi igjen. Men, som sagt i avsnitt 3, vitenskap er ikke det eneste som har en eksistensberettigelse. Og Popper mente altså at også historie osv kan gjennomgå framskritt, ved at hypoteser kritiseres osv, bare at han valgte å ikke kalle dette for vitenskap. Blant annet fordi samfunnsfag ikke kan levere «naturlover», men ofte bare statistiske lover. Uansett hvor mye jeg vet om rammebetingelsene, så kan jeg ikke forutsi historiens løp. En sammfunnsfaglig hypotese blir ikke motbevist av en eneste observasjon som ikke passer med forventningen, men bare av at det er flere observasjoner som ikke passer enn det er observasjoner som passer med forventningene. Dette er jo greit nok, men altså ikke det som Popper valgte å kalle for vitenskap.

5) Marxismen er ikke motbevist den heller – nettopp fordi den ikke er vitenskap i følge Popper, slik at den ikke kan motbevises, den er ufalsifiserbar. Derfor gjør han oppmerksom på farene som kan oppstå når tilhengerne later som om marxismen beskriver en naturlov. Dette gjør den ikke, den beskriver maksimalt statistiske lover – som kan være kritiser-, men ikke falsifiserbare. Det samme gjelder selvfølgelig ikke bare marxismen, men også neoliberalismen, imperialismen osv. Venstresidens sinne på Popper er derfor i mine øyne en smule overdrevet.

6) Uenighet i Poppers vitenskapsbegrep. Til slutt: Selvfølgelig kan man være uenig i Poppers måte å definere vitenskap på. Hvis man vil at også geologi eller sosiologi skal omfattes av vitenskapsbegrepet, kan man jo bare velge seg en annen filosof! Men man er ikke tjent med å ignorere at Popper står ganske sterkt i hvert fall i realfagene. Også i samfunnsfag vil jeg hevde at Popperianske metoder er mere utbredt enn de som bruker dem er klare over: I hvert fall når man jobber kvantitativt og/eller med statistikk, så har man med hypoteser å gjøre som man formulerer på en slik måte at andre forskere fra samme fagfelt kan kritisere eller forbedre dem. (Og hvis man ikke gjør det slikt, så er dette ikke til fordel for faget, uansett om faget kalles for «vitenskap» eller noe annet.)
    Et annet problem med Poppers filosofi nevnte jeg i mitt innlegg fra 6/6: I mange realfag har forskersamfunnet blitt enig om å bare akseptere hypoteser som har en sjanse på mindre enn 5% å være feil (s k signifikansnivå). Men en hypotese som har en større sannsynlighet for å være feil enn disse 5%, kan likevel være sann. Hvis den i tillegg er farlig, så burde man ta den alvorlig selv om den ikke er signifikant. Her havner forskeren i et etisk dilemma: Å gå ut med den ville vært uvitenskapelig – og kan koste karrieren. Å ikke gå ut med den ville vært umoralsk – fordi det kan ha store menneskelige tragedier eller økologiske katastrofer til følge. For å komme tilbake til Nesbøs innlegg: Det er godt mulig at svak atomstråling er ufarlig, men i og med at dette aldri kan bevises, vil jeg kalle det for høy moral (og ikke for «søppelforskning») å ville finne ut av det. Forskere som Sakharov setter sitt vitenskapelige rykte i fare ved å forske på hypoteser som resten av det vitenskapelige samfunn allerede har forkastet.
    Nesbø konkluderer med «at vi ikke må godta alt som kommer fra forskere selv om de har et stort navn. Vi må alltid ha skepsis-brillene på og lete etter underliggende motiver. Kanskje er den store forskeren blitt ydmyket av sin sjef og pønsker på hevn. Da reagerer den store forskeren like barnslig som alle oss andre, og vi bør se på hans påstander med ’den velkjente klype salt’.»
    Like gjerne kunne man avslutte med at vi ikke må godta alt som kommer fra forskere, selv om det er 6.800 andre som mener det samme. Vi må alltid ha skepsis-brillene på og lete etter underliggende motiver. Kanskje er de store forskerne blitt hekta på suksess og tør ikke å gå ut med hypoteser som kunne koste karrieren deres. Da reagerer de store forskerne like barnslig som alle oss andre, og vi bør se på deres påstander med «den velkjente klype salt.»

 

Noter: Innlegget er en invitert respons p en tidligere artikkel p Klassekampens vitenskapsside:
Nesbø, I. (1998) Vitenskap uten fornuft. Klassekampen, 31. oktober, Lørdagsmagasinet, 12–13. [tilbake opp].

Redaksjonen til Klassekampens lørdagsmagasin hadde forresten illustrert artikkelen min med et portrettbilde av Karl Popper. Som bildetekst presterte de skrive: «I følge den avdøde østerikske filosofen Karl Popper er det ikke stort mer enn matematikk og fysikk som kan karakteriseres som vitenskap.» Jeg ønsker å presisere at jeg var fullstendig uskyldig i denne brøleren. Matematiske ligninger er både falsifiserbare og verifiserbare, og begge deler uten referanse til empiriske observasjoner. Dermed oppfyller matematikk ikke Poppers kriterier for vitenskap. Matematikk er en formalvitenskap som logikk, og dermed metafysikk.

 

[tilbake til publikasjonslisten]