Referanse: Sandvik, H. (2010) Rask hjerneknask. Morgenbladet, 5. mars, 28–29.

Hele artikkelen: © 2010 Hanno Sandvik.

 

Rask hjerneknask

Harald Eias «Hernevask»-program har omsider nådd tv-skjermene. Eias rollebytte fra klovn til vitenskapsformidler ser ut til å ha gått nokså knirkefritt, sannsynligvis fordi han ikke gjør noe forsøk på å ikle seg en dosentrolle, men opptrer som nysgjerrigper. Som folkeopplysning fungerer dette sannsynligvis bedre enn en påkostet BBC-serie, fordi Eia lykkes med å koble selv de internasjonale ekspertene til konkrete, mer eller mindre særnorske spørsmålsstillinger.

Hjernedvask. De første reaksjonene på innholdet kan beskrives som en blanding av overraskelse og lettelse over at programmet ikke var mer kontroversiell. Så langt ligger det mest oppsiktsvekkende ved serien i at den har klart å sette i gang en såpass opphetet debatt såpass lenge før den kom på lufta. (Det er snakk om hele ni måneder!) Samtidig har denne debatten – ironisk nok – nettopp demonstrert hvor sårt Norge trenger et program som tar opp de spørsmålene Harald Eia stiller. Samfunnsfaglige debattanter har produsert innlegg etter innlegg som hevdet at biologien enten er deterministisk og totalitær og derfor må bekjempes, eller mangler enhver kompetanse til å uttale seg om Homo sapiens. Hvert enkelt av disse innleggene var en ufrivillig bekreftelse på hvor nødvendig programmet faktisk er, og at noen samfunnsvitere har en jobb å gjøre for å komme jour med dagens biologi.
    Rollefordelingen i NRK-seriens første program illustrerte det samme: Ingen av «biologene» (dvs. darwinistene, så langt representert ved psykologer og leger heller enn biologer) avviste kulturens betydning. Tvert imot påpekte de eksplisitt at arvelige disposisjoner bare er én av mange faktorer. Derimot var «samfunnsviterne» (så langt representert ved kjønnsforskere) nokså bastante i sin totale avvisning av biologiske forklaringer på «emosjoner, interesser, adferd og evner». Flere tiårs darwinistisk inspirert forskning fra tallrike topprangerte fagmiljøer ble enten ulest avskrevet som «gammeldags» og «svak», eller skjøvet bort som teoretisk irrelevant.

Hjerneplask. Eias opplevelser er ikke unike. Jeg husker f.eks. sosialantropologistudenten (ved en annen norsk utdanningsinstitusjon enn der Eia føler å ha blitt hjernevasket) som ønsket å ta noen studiepoeng i evolusjon, men som fikk forbud mot dette kurset av sin professor. Likevel reiser det åpenbare oppfølgingsspørsmålet seg, hvor reell denne rollefordelingen mellom kulturåpne biologer og biofobe kulturvitere faktisk er. Er det noe Eia har skapt for å få frem poengene sine, eller er den representativ for sine respektive fagmiljøer?
    Selv kan jeg bare uttale meg om de biologiske miljøene, der «både–og»-synet er allemannseie. «Arv eller miljø» har av biologer aldri blitt sett på som noen gyldig dikotomi. De biososiale forklaringene som darwinistisk inspirerte forskere gir på sosiale fenomener, skal ikke erstatte, men komplettere de kulturelle forklaringene.
    De fleste samfunnsviterne som jeg har hatt gleden av å diskutere med, har likeledes vært åpen for biologiske forklaringers relevans. Internasjonalt er det dessuten nettopp samfunnsvitere (sosiologer, psykologer, sosialantropologer, statsvitere, økonomer, kriminologer m.fl.) som står for de mest spennende og lovende anvendelsene av darwinistisk teori på vår egen art. Når biofobien, som kom så tydelig frem i seriens første del, likevel er et reelt problem i norsk sammenheng, gjelder dette muligens mindre for de egentlige samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøene enn for en «ytre krets» av samfunnsfagsutdannede aktører, fremfor alt i media og i politikken.

Gjerne rask. I medias tilfelle innebærer biofobien at vrengebildet av biologi opprettholdes. Symptomatisk i så måte var f.eks. Dagbladets Martine Aurdal da hun i fjor tok tak i Harald Eias utsagn om at «det er lurt å ta høyde for [et medfødt hevnbehov] når vi lager lover» for å spørre: «Vil Eia gjøre blodhevn lovlig?» Hvorfor spurte hun ikke: «Vil Eia forebygge lynsjjustis?»? Eller: «Ønsker Eia et økt straffenivå for seksuelle overgrep?»? Sannsynligvis ble hun ikke slått av tanken at også disse konklusjonene – samt ubegrenset mange andre – kan utledes av de samme biologiske premissene. Slikt spres et bilde av biologi som en høyrevridd vitenskap med et statisk og deterministisk menneskebilde, mens faget i realiteten er empirisk (og dermed apolitisk) og ser på mennesker som plastiske og fleksible.
    I politikkens tilfelle er det i de fleste sammenhenger fullstendig tabubelagt å drøfte om arvelige disposisjoner kan være medvirkende årsaker til samfunnsproblemer. Det biologiske perspektivet er, som Eia påpekte, fraværende fra f.eks. offentlige utredninger og pedagogiske lærebøker. Listen kan forlenges uten problemer. I Forskningsrådet fins det f.eks. ingen muligheter til å søke om penger til biososial forskning; den faller mellom alle politiske definerte stoler.
    Hvis de følgende programmene av «Hjernevask» klarer å formidle at kunnskap om menneskets biologiske natur ikke begrenser, men bekrefter våre personlige friheter, har serien oppnådd mye.

 

Noter: Sitatene har følgende referanser:
– M. Michelet og A. S. Dypvik (2009) Hjernekamp. Dagbladet, 3. juli, 56–57.
– M. Aurdal (2009) Vil Eia gjøre blodhevn lovlig? Dagbladet, 13. juli, 56.

 

[tilbake]